synops/docs/retninger/status_quo.md
vegard 00bf5d27ce Arkitekturbeslutninger: noder er sentrum, edges definerer alt
Grunnleggende arkitekturbeslutninger tatt og dokumentert:

- Alt er noder (brukere, team, innhold, mediefiler, samlings-noder)
- Edges definerer hva en node er (freeform typer, metadata i JSONB)
- Materialisert tilgangsmatrise (node_access) erstatter workspace-RLS
- Visibility (hidden/discoverable/readable/open) på noder
- Aliaser via usynlige system-edges
- Maskinrommet eier all skriving (SpacetimeDB først, PG asynk)
- SpacetimeDB holder hele grafen, PG er persistent backup
- Node- og edge-skjema spesifisert (docs/primitiver/)

Fjernet workspace-konseptet fra hele dokumentasjonen (~40 filer).
Fem retninger besluttet, én åpen (rom, ikke forum).

Co-Authored-By: Claude Opus 4.6 <noreply@anthropic.com>
2026-03-17 10:29:54 +01:00

77 lines
3.4 KiB
Markdown

# Status quo — Hva Sidelinja er i dag
> **Historisk dokument (v1).** Denne teksten beskriver tilstanden i v1 —
> workspace-basert arkitektur, CRUD-mønster, fragmentert navigasjon.
> Den er bevart som referanse for å forstå utgangspunktet for v2-retningene
> i `docs/retninger/`.
> En redaksjonell webapp med ambisiøse primitiver og tradisjonell overflate.
## Hva fungerer
### Meldingsboksen som universell primitiv
Den viktigste arkitekturbeslutningen. Én datamodell — meldingsboksen — er
underlag for chat, kanban-kort, kalenderoppføringer, notater og faktoider.
I stedet for fem separate domenemodeller har vi én fleksibel primitiv med
view-konfigurasjoner oppå. Dette er genuint uvanlig og gir oss muligheter
de fleste redaksjonelle verktøy ikke har.
### Kunnskapsgrafen
Nodes og edges i PostgreSQL gir en rik struktur for å koble alt med alt —
personer, temaer, episoder, fakta. Dette er ryggraden i det redaksjonelle
arbeidet og skiller Sidelinja fra enklere verktøy.
### Self-hosted med full kontroll
Hetzner VPS, Caddy, Authentik, Forgejo. Ingen avhengighet til skytjenester
vi ikke kontrollerer. For et journalistisk verktøy er dette ikke bare
en preferanse — det er et prinsipp.
### AI som infrastruktur, ikke feature
LiteLLM som gateway, BYOK-modell, Whisper for transkripsjon. AI er ikke
en knapp i UI-et — det er en del av maskineriet. Jobbkø-arkitekturen gjør
at tunge operasjoner aldri blokkerer brukeropplevelsen.
## Hva som er tradisjonelt
### Navigasjon
Brukeren beveger seg mellom `/chat`, `/kanban`, `/kalender` som separate
sider. Til tross for at datamodellen er universell, føles opplevelsen
fragmentert — som et sett med separate verktøy som deler database.
### Interaksjonsmodell
CRUD-mønsteret dominerer: opprett, rediger, slett, flytt. Interaksjonen
er form-basert og eksplisitt. Brukeren "administrerer innhold" mer enn
de "jobber sammen i et miljø."
### Sanntid som tillegg
SpacetimeDB er lagt til for å gi sanntidsoppdatering, men arkitekturen
er PostgreSQL-først. Sanntid er noe som *skjer med* tradisjonelle
operasjoner, ikke noe som er *grunnlaget* for opplevelsen.
## Spenninger
### To sannhetskilder
PG og SpacetimeDB har et komplisert forhold. SpacetimeDB-loven definerer
klare regler for hvem som eier hva, men selve eksistensen av loven vitner
om en arkitektonisk spenning: vi har to systemer som begge vil være
primærkilde, og vi bruker konvensjoner for å holde dem fra å kollidere.
### Ambisiøs bunn, forsiktig topp
Meldingsboksen og kunnskapsgrafen åpner for opplevelser vi ikke leverer
ennå. Datamodellen sier "alt henger sammen" — men UI-et sier "her er
chatten, her er kanban-brettet, her er kalenderen." Grunnmuren er mer
spennende enn det brukeren ser.
### Produksjonsverktøy vs opplevelse
Sidelinja er designet for podcast-produksjon, men pendler mellom å være
et effektivt arbeidsverktøy og noe mer oppslukende. Studioet og
møterommet peker mot sanntidsopplevelser. Redaksjonen og kanban peker
mot tradisjonelt prosjektstyringsverktøy. Begge er gyldige, men de
trekker i ulike retninger.
## Oppsummert
Sidelinja har en sterkere grunnmur enn overflaten viser. Meldingsboksen,
kunnskapsgrafen og AI-infrastrukturen er genuint interessante primitiver.
Spørsmålet er ikke om vi har bygget feil — men om overflaten utnytter
det fundamentet faktisk tillater.